Skrivesperren var en direkte bivirkning av perfeksjonisten inni han, han var fullstendig klar over det. Perfeksjonismen var en utfordring, en utfordring han skulle klare med glans.
Problemet var, hovedsaklig, at med så stort talent, var forventningene dobbelt så store.
Og siden han var klar over storheten sin, ville han under ingen omstendigheter
la noe som ville skjemme han og ryktet hans, bli offentliggjort. Kun det beste, av den beste skulle
bli sett av det blotte, offentlig og svake øyet.
Han kunne begynne på en setning, han kunne stå med penselen i hånden,
og så kjente han det, den kjente kvalmen, angsten og frykten.
Fargen var feil, penselen var feil, det var feil bokstav.
Han kunne ikke begynne uten å ødelegge, det forutbestemte mesterverket.
Men han var jo riktig, han hadde jo det som trengtes. Eller hadde han?
Han var ikke ferdig utlært, han kunne ikke nok.
Mer utdannelse, mer lærdom, mer liv å leve.
Men etter alle disse tiårene, etter et vel levd liv bak seg,
hadde den store kunsteren fortsatt ikke skapt mesterverket.
Aldri var han nok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
LOL