Det blir bedre

Det er uvant å ha det dårlig, en logisk selvforklarende og sosial akspeptert tristhet. Har folk det slik hele tiden? Er det dette alle sangene, bøkene og filmene handler om? Er dette sånn jeg har kjent på så ofte, men så glemt og sett på som en del av fortiden og lurt meg selv til å tro at ikke ville skje igjen?

Men ting er bra, folk er herlige og det er så mange fisk i havet at jeg blir svimmel.
Fordi; 20-årene er tiden til å være med venner, leke og å ha det gøy. Leve og stresse med sånt, og så, så får du orden på livet, andre utfordringer og et eller annet som gjør at du får lyst til å slå deg ned å bli med en dust for alltid. Det er bare jeg som har en sykdom av romantikk, jeg som har gjort og opplevd for mye på for kort tid, jeg som er sliten av å drikke, feste og holde på med randoms. Fast følge og stabilitet er så fristende. MEN Jeg kan være singel, selvstendig og sterk. Been there, done that. Må bare få inn de rette innstillingene.

Så leiligheter blir bare finere og finere, jeg kommer meg ut(på en alt for lite søvn, tørr ikke sette meg ned å gjøre ingenting og tørr nesten ikke dra hjem hvis jeg ikke har konkrete planer og ting). Det skjer masse, ikke bare ferie, venner, penger og sol, men planer om arbeid, kurs og ting som kan lede til at jeg kan DRA TIL INDIA.

For jeg skal bare suck it up, fake it till u make it og bestemme meg for å la det ligge, la megselv tro at alt var ekte, hvert ord var sant og det var noe fint. Og selv om alt det negative som gjør meg litt mer fornøyd ikke er helt nok, selv om listen med negative ting blir lenger og lenger, selv om jeg kjenner at jeg er litt lettet for at jeg ikke gifter meg med en som jeg alltid skal ha hemmeligheter for, fordi personen ikke er istand til å forstå eller gjøre skammen mindre. Selv om personen ikke er istand til å se for seg å prøve, å gjøre noe for meg-så er vel ikke det en person jeg vil ha uansett.

No more sad-pony!